Kjempespennende installasjon av Åsil Bøthun på USF i Bergen, som gir assossiasjoner til to av mine favorittkunstnere, nemlig Eva Hesse, og da spesielt verkene Unfinished, Untitled, or Not Yet, 1966 og Untitled ("Rope Piece"), 1970, og den Japanske kunstneren Ruth Asawa (sistnevnte har jeg forøvrig latt meg inspirere av i mine nyeste tekstilskulpturer.)
Følgende er sakset ut fra http://www.usf.no/
"Åsil Bøthun arbeider med installasjoner som ofte tar i bruk hverdagslige objekter og materialer. Bøthuns installasjoner forener readymades og nitidig rekonstruerte objekter i en type poetisk illusjonisme. Installasjonene er komplekse og subtile sammenstillinger som forener flere kunstneriske strategier, både materielt, konseptuelt og filosofisk. I utstillingen Controlled Chaos – the complexity of middle class beveger Bøthun seg et skritt videre fra sine tidligere utstillinger. Hennes nye arbeider tar i større grad enn tidligere direkte utgangspunkt i arkitekturen.
Et sentralt stikkord for Åsil Bøthuns kunst er begrepet hjem. I Bøthuns arbeider er dette hjemmet et utopisk sted, og dermed handler ikke begrepet hjem om en stedlig definert tilhørighet, men om en tilstand som kan innta en mangfold av former og relasjoner til omverden. For betrakteren av hennes arbeider betyr dette at hun konstant må revurdere sin egen oppfatning av utstillingsrommets status, om dette er definert i kraft av en institusjonell ramme, eller et offentlig rom hvor kunsten gis mulighet for å intervenere og nå publikum på nye og uventede måter. Ved å simulere objekter som vanligvis befinner seg på bakrommet og i avkrokene av institusjonene, for så å plassere de innefor en utstilingskontekst, utfordrer Bøthun publikum på en radikal måte. I Åsil Bøthuns verden blir en stol av papir og sparkel en reell utfordring av relasjonen mellom betrakter og verk. Hva skjer hvis noen setter seg på stolen? Vil den bare bli ødelagt, eller vil den ha oppfylt sin egen funksjon ved å bli brukt som et objekt, ikke betraktet som et konseptuelt kunstnerisk statement? Disse spørsmålene ligger latent i Bøthuns arbeider, og de peker i tillegg på noe latent voldsomt som tar hennes arbeider et steg videre enn en språkutforskende konseptuell kunst har gjort før. Joseph Kosuths One and Three Chairs fra 1965 synes å oppsummere et språklig rammeverk for representasjon ved å sidestille objektet stolen med ordboksdefinisjonen på den ene siden og fotografiet av stolen på den andre. Tankeeksperimentet med Bøthuns papirstol åpner for en ny mulig forståelse av relasjonen mellom objekt og representasjon, og hennes arbeider er i en slik kontekst en negasjon av konseptualiseringen av kunsten. Heller enn å fokusere på de forskjellige representasjonsnivåene et objekt kan inngå i, handler arbeidene hennes om å danne et nytt representasjonsnivå hvor objektenes destruksjon i seg selv er det meningsbærende.
Skulpturene Uten tittel 1 og Uten tittel 2 angriper rommet direkte og antyder en forståelse av kunsten som del av et totalspråklig prosjekt. I Thure Erik Lunds roman Compromateria overværer vi en karakters inntreden i en virkelighet hvor verden er blitt en språkmaskin som forsøker å gjøre alt om til tegn. I en slik verden er mennesket, og menneskekroppen i en tilstand av kontinuerlig forandring og under angrep fra krefter som forandrer, bryter ned og bygger opp igjen. I Åsil Bøthuns utstilling er rommet i ferd med å forandre seg, det er arkitekturen som er i ferd med å vrenge seg selv ut inn. Vasen med sorte plastrør synes å ha krøpet ut fra veggene og taket. På samme måte synes objektene i Uten tittel 1 å vokse nedover gjennom taket. Begge skulpturene er laget av generiske materialer som finnes over alt rundt oss og som kan kjøpes hvor som helst. Det håndverksmessiges fravær er i seg selv et statement som antyder en ny syntaks i kunstnerskapet.
De to tusjtegningene av blomsteroppsatser og kranser vitner tross sitt håndverksmessige opphav om en tvetydig status som minnesmerker over forgjengelighet. Om de er avbildninger av begravelses oppsatser og kranser eller gjengivelser av ornamenter fra game tapeter er uvisst. De viser uansett til et tomrom etter et menneskelig nærvær som forsterker den vrengte arkitekturens truende karakter. Utstillingen i sin helhet kan sies å kretse om opprettelsen av tilsynelatende språkløse utsagn som truer med å bryte ned gallerirommet. Det er et stort overskudd av betydningsmangfold i Åsil Bøthuns utstilling som mer enn antyder en dreining mot en mindre intim, men mer påtrengende kunst." *
*Tekst av Arne Skaug Olsen
Utstillingen er støttet av Bergen kommune, Norsk kulturråd og Ingrid Lindback Landgaards Stiftelse.
For mer om Åsil Bøthun se: http://www.asilbothun.com
