mandag 7. november 2011
Yellow
mandag 14. februar 2011
Flytting
Fra og med nå vil mesteparten av bloggingen foregå på engelsk på www.refusetobeacoward.com som er min prosessorienterte blogg.
onsdag 27. oktober 2010
Kunstutstillingen som kulisse
Tekst: Rasmus Andreas Hungnes
Installation view, In Exhibition Space No One Can Hear You Scream, Kvarteret, 2010. Arbeider av Tarald Wassvik, Ellen Ringstad, Silje Ensby, Rasmus Hungnes, Ihra Lill Scharning. Foto: Rasmus Andreas Hungnes & Ellen Ringstad.
Samfunnet er en scene der kunstneren, som Askeladden, spiller rollen som den fortapte protagonisten.
Iscenesettelse av kunsten
Det finnes jo et begrep – det er «the art scene». Sier man «kunstscenen» på norsk? Nå gjør man det. Jeg skriver det iallfall. Kunstscenen. Smak på ordet. La ditt intellekts tunge gli over trykksverten, og opplev begrepets implikasjoner.
«In Exhibition Space No One Can Hear You Scream», utstillingen som Galleri Fisk med venner (deriblant undertegnede) satte sammen på Storelosjen på Kvarteret her om dagen for en måneds tid siden, tok konsekvensen av disse. Implikasjonene, altså. De som har vært i Storelosjen på Kvarteret vet jo godt at dette rommet ikke er en hvit kube. Dette tok utstillingen også konsekvensen av, så vi bygde. Vi bygde en vegg. Du vet, i westernsjangeren, der har de ofte flotte fasader på sine hus, men de er bare klistret på brakkene man egentlig går inn i. Som en slik kulisse opptrådte denne veggen i dette rommet som ellers gjerne blir brukt som konsertscene. Man kan også begi seg utpå tynn is og hevde at den spilte rollen som skolisse, dersom man ser på en skolisse som noe som holder en ting fast på noe annet. Hvorfor? Jo, fordi det hang bilder på veggen. Både på forsiden og baksiden.
Installation view, In Exhibition Space No One Can Hear You Scream, Kvarteret, 2010. Arbeider av Tarald Wassvik, Ellen Ringstad, Silje Ensby, Rasmus Hungnes, Ihra Lill Scharning. Foto: Rasmus Andreas Hungnes & Ellen Ringstad.
Rasmus Andreas Hungnes. Boy George Michael Jackson Pollock. 2009-2010. Digitalcollage. 21x30cm.
Installation view, In Exhibition Space No One Can Hear You Scream, Kvarteret, 2010. Arbeider av Tarald Wassvik; I got your interest I got your soul I, II & III. Mixed media. Foto: Rasmus Andreas Hungnes & Ellen Ringstad.
Rasmus Andreas Hungnes. Vagina Monochrome. 2010. Collage. 8x13cm.
Rasmus Andreas Hungnes. Vagina Monochrome. Detalj. 2010. Collage. 8x13cm.
– Jeg fant, jeg fant! ropte han.
– Hva fant du? spurte brødrene.
– Jeg fant en død skjærunge, sa han.
– Fy kast'n! Hva skal du med den? sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.
Som eventyret om Askeladden og Prinsessen som ingen kunne målbinde har lært vår norske folkesjel, kan den som klarer å trekke verdier ut fra det andre ser på som skrot fort komme til å nå langt. Langt. Og lenger enn langt. Det kunstneren ofte gjør, er at hun henger seg opp i noe. Ofte kan det være vanskelig for de andre, altså de som ikke er kunstneren, å se verdien av opphenget.
Incestuøse tilstander
Problemet, av og til, med å være en aktør på kunstscenen, er at andelen av befolkningen som er særlig interessert i feltet er så forsvinnende liten. Av og til kan det føles som en noe incestuøs greie å holde på med, der man nesten utelukkende får respons fra en gjeng som driver med det samme fagområdet. Til og med studenter som er to år ute i sin kunstutdannelse har av og til angst for å gå på utstillinger fordi de ikke føler seg verdige. Dette illustrerer et av kunstfeltets store problemer. Det bærer preg av tyngde, uforståelighet, utilgjengelighet. Det er noe skremmende ved institusjonen, noe som gjør at man blir redd for å ikke forstå, kanhende. Noe av det jeg av og til synes er deilig med kunst , er at man ikke alltid må forstå. Alt.
Noe av det utstillingen gjorde, var å trivialisere denne kunstige angsten. Ved å plassere en kunstutstilling på et helhusarrangement på Kvarteret en lørdag kveld, blir den mer tilgjengelig for et publikum som kanskje vanligvis ikke går på utstillinger. Her kunne fulle studenter, for eksempel, snuble innom utstillingen nærmest ved et uhell. Vi som stilte ut ble sittende i utstillingslokalet og skravle med folk, da utstillingen på grunn av sin audiovisuelle form viste seg å være en velfungerende scene for sosial omgang. Dermed fikk vi mye nyttig tilbakemelding fra folk som vanligvis ikke oppsøker kunstevenementer.
Ellen Ringstad. White I & II. 2010. Glassmontre og makulert papir. Og transportralle.
Ellen Ringstad. White II, detalj. 2010.
Opplevelser
Som kunstner synes jeg selv at det er mye mer interessant å høre hvordan folk opplever kunsten jeg viser frem, enn å fortelle dem hva de skal oppleve. Det er nyttig å komme seg ut av institusjonen, for der kan man fort miste grepet om virkeligheten.
Her har du et sitat fra Cezanne, tatt ut fra sin opprinnelige kontekst og satt inn i en ny: «It is sufficient to have a sense of art – and this is without doubt the horror of the bourgeois, this sense. Therefore institutions, pensions, honours can only be made for cretins, humbugs and rascals.»
Flere enn de som så selve utstillingen var dog de som så en gjeng raringer trille en tralle fylt med alt mulig skrot gjennom Bergens gater i tiden før og etter utstillingen.
Når jeg skriver «alt» mener jeg naturligvis ikke alt.
Foto. Ellen Ringstad
Foto. Ellen Ringstad
Installation view, In Exhibition Space No One Can Hear You Scream, Kvarteret, 2010. Arbeider av Tarald Wassvik, Ellen Ringstad, Silje Ensby, Rasmus Hungnes, Ihra Lill Scharning. Foto: Rasmus Andreas Hungnes & Ellen Ringstad.
Samfunnet er en scene der kunstneren, som Askeladden, spiller rollen som den fortapte protagonisten.
Iscenesettelse av kunsten
Det finnes jo et begrep – det er «the art scene». Sier man «kunstscenen» på norsk? Nå gjør man det. Jeg skriver det iallfall. Kunstscenen. Smak på ordet. La ditt intellekts tunge gli over trykksverten, og opplev begrepets implikasjoner.
«In Exhibition Space No One Can Hear You Scream», utstillingen som Galleri Fisk med venner (deriblant undertegnede) satte sammen på Storelosjen på Kvarteret her om dagen for en måneds tid siden, tok konsekvensen av disse. Implikasjonene, altså. De som har vært i Storelosjen på Kvarteret vet jo godt at dette rommet ikke er en hvit kube. Dette tok utstillingen også konsekvensen av, så vi bygde. Vi bygde en vegg. Du vet, i westernsjangeren, der har de ofte flotte fasader på sine hus, men de er bare klistret på brakkene man egentlig går inn i. Som en slik kulisse opptrådte denne veggen i dette rommet som ellers gjerne blir brukt som konsertscene. Man kan også begi seg utpå tynn is og hevde at den spilte rollen som skolisse, dersom man ser på en skolisse som noe som holder en ting fast på noe annet. Hvorfor? Jo, fordi det hang bilder på veggen. Både på forsiden og baksiden.
Installation view, In Exhibition Space No One Can Hear You Scream, Kvarteret, 2010. Arbeider av Tarald Wassvik, Ellen Ringstad, Silje Ensby, Rasmus Hungnes, Ihra Lill Scharning. Foto: Rasmus Andreas Hungnes & Ellen Ringstad.
Rasmus Andreas Hungnes. Boy George Michael Jackson Pollock. 2009-2010. Digitalcollage. 21x30cm.
Snublesteiner
Mens man betraktet bildene på veggen, kunne man snuble i noen skulpturer. Og det gjorde man. Man kunne tråkke på Tarald Wassviks abstraksjoner som lå strødd utover gulvet mens man betraktet Ellen Ringstads ekspressive 3d-abstraksjonisme. Man kunne bli svimmel og desorientert av Ihra Lill Scharnings fysisk frastøtende videocollage og komme i skade for å velte veggen som Silje Ensbys estetiske ekstravaganza og undertegnedes popkulturelle perversjoner hang på.
Installation view, In Exhibition Space No One Can Hear You Scream, Kvarteret, 2010. Arbeider av Tarald Wassvik; I got your interest I got your soul I, II & III. Mixed media. Foto: Rasmus Andreas Hungnes & Ellen Ringstad.
Rasmus Andreas Hungnes. Vagina Monochrome. 2010. Collage. 8x13cm.
Rasmus Andreas Hungnes. Vagina Monochrome. Detalj. 2010. Collage. 8x13cm.
Jeg fant, jeg fant
Utstillingens tittel, «In Exhibition Space No One Can Hear You Scream», er en lett modifisert versjon av Aliens etikettfrase. Utstillingen selv hadde en etikettfrase:– Jeg fant, jeg fant! ropte han.
– Hva fant du? spurte brødrene.
– Jeg fant en død skjærunge, sa han.
– Fy kast'n! Hva skal du med den? sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.
Som eventyret om Askeladden og Prinsessen som ingen kunne målbinde har lært vår norske folkesjel, kan den som klarer å trekke verdier ut fra det andre ser på som skrot fort komme til å nå langt. Langt. Og lenger enn langt. Det kunstneren ofte gjør, er at hun henger seg opp i noe. Ofte kan det være vanskelig for de andre, altså de som ikke er kunstneren, å se verdien av opphenget.
Incestuøse tilstander
Problemet, av og til, med å være en aktør på kunstscenen, er at andelen av befolkningen som er særlig interessert i feltet er så forsvinnende liten. Av og til kan det føles som en noe incestuøs greie å holde på med, der man nesten utelukkende får respons fra en gjeng som driver med det samme fagområdet. Til og med studenter som er to år ute i sin kunstutdannelse har av og til angst for å gå på utstillinger fordi de ikke føler seg verdige. Dette illustrerer et av kunstfeltets store problemer. Det bærer preg av tyngde, uforståelighet, utilgjengelighet. Det er noe skremmende ved institusjonen, noe som gjør at man blir redd for å ikke forstå, kanhende. Noe av det jeg av og til synes er deilig med kunst , er at man ikke alltid må forstå. Alt.
Noe av det utstillingen gjorde, var å trivialisere denne kunstige angsten. Ved å plassere en kunstutstilling på et helhusarrangement på Kvarteret en lørdag kveld, blir den mer tilgjengelig for et publikum som kanskje vanligvis ikke går på utstillinger. Her kunne fulle studenter, for eksempel, snuble innom utstillingen nærmest ved et uhell. Vi som stilte ut ble sittende i utstillingslokalet og skravle med folk, da utstillingen på grunn av sin audiovisuelle form viste seg å være en velfungerende scene for sosial omgang. Dermed fikk vi mye nyttig tilbakemelding fra folk som vanligvis ikke oppsøker kunstevenementer.
Ellen Ringstad. White I & II. 2010. Glassmontre og makulert papir. Og transportralle.
Ellen Ringstad. White II, detalj. 2010.
Opplevelser
Som kunstner synes jeg selv at det er mye mer interessant å høre hvordan folk opplever kunsten jeg viser frem, enn å fortelle dem hva de skal oppleve. Det er nyttig å komme seg ut av institusjonen, for der kan man fort miste grepet om virkeligheten.
Her har du et sitat fra Cezanne, tatt ut fra sin opprinnelige kontekst og satt inn i en ny: «It is sufficient to have a sense of art – and this is without doubt the horror of the bourgeois, this sense. Therefore institutions, pensions, honours can only be made for cretins, humbugs and rascals.»
Flere enn de som så selve utstillingen var dog de som så en gjeng raringer trille en tralle fylt med alt mulig skrot gjennom Bergens gater i tiden før og etter utstillingen.
Når jeg skriver «alt» mener jeg naturligvis ikke alt.
Foto. Ellen Ringstad
Foto. Ellen Ringstad
torsdag 7. oktober 2010
Jeg vet du ikke har peiling på kunst
Foto: Ellen Ringstad
Denne anklagen fant jeg på gallerivandring i Berlin, i et område med stor tetthet av gallerier, og jeg syntes den var dritfin. Jeg tror ikke den er rettet mot mannen i gata, men mot dem som mener å ha fasit på hva kunst er, hvordan den skal se ut, og ikke minst hvordan den skal presenteres.
torsdag 23. september 2010
In exhibition space no one can hear you scream
Galleri Fisk lager utstilling i Storelogen på Kvarteret. Rasmus Andreas Hungnes, Ellen Ringstad, Silje Ensby, Ihra Lill Scharning og Tarald Johan Wassvik viser arbeider som en del av Helhus, arrangert av studentforeningen Borg.
Det blir fest og konserter/DJ's på hele kvarteret utover kvelden, men kom gjerne innom og se utstillingen fra 18.00 !
IN EXHIBITION SPACE NO ONE CAN HEAR YOU SCREAM
"Jeg fant, jeg fant!" ropte han.
"Hva fant du?" spurte brødrene.
"Jeg fant en død skjærunge," sa han.
"Fy kast 'n! Hva skal du med den?" sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.
Velkommen til åpning, fest og utstilling lørdag 25.september kl 18.00 – 01.00.
(Storelogen ligger i 3. etasje, på Kvarteret)
Cc. kr. 50,-
mandag 9. august 2010
Østlandsutstillingen 2010
Ellen Ringstad. Micromutant V. 2008. 50x50cm. Paper, Acrylic. (Østlandsutstillingen 2010).
Ellen Ringstad. Micromutant V. 2008. 50x50cm. Paper, Acrylic. (Østlandsutstillingen 2010).
I helgen var det østlandsutstillingens siste visningsdager, så min bestevenninne Martine og jeg tok en liten søndagstur til Peder Balke-senteret på Toten for å se hvordan min skulptur, Micromutant V var installert (se bilder overnfor og litt lenger ned på siden), ettersom jeg dessverre ikke rakk åpningen tidligere i år.
Peder Balke-senteret ligger idyllisk til på Billerud Gård ved Mjøsstranda. Bygningen er dekorert av Peder Balke, og det er derfra den har fått sitt navn. Østlandsutstillingens kuratorer har laget en "spennende utstilling der de gamle rom og sterk fargete veggene kommuniserer med den moderne kunsten"(1)
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Ellen Ringstad. Micromutant V. 2008. 50x50cm. Paper, Acrylic. (Østlandsutstillingen 2010.)
Ellen Ringstad. Micromutant V. 2008. 50x50cm. Paper, Acrylic. (Østlandsutstillingen 2010).
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
Installation view Østlandsutstillingen 2010, Peder Balke Senteret.
(1) Østlandsutstillingen 2010. http://www.ostlandsutstillingen.no/ [Lastet ned 2010-08-10].
lørdag 7. august 2010
Inn & ut: Everything you do is a balloon
Screenshot fra Kunstkritikk.no, 25.06.2010.
"Art is a state of encounter" - Nicolas Bourriaud (1)
I mai deltok jeg på et kuratorisk prosjekt av brasilianske gjestekurator Daniela Castro. Hordaland kunstsenter ble i hennes regi omformet til en piknikplass der inviterte kusntnere, kritikere og skribenter kunne vise frem og diskutere sin egen og andres kunst.
"Pikniken var ikke et tilfeldig valgt format: ideen var å «kuratere» en situasjon jeg så eksisterte allerede, men bare latent. (...) Hensikten med å være vert for pikniken – et kollektivt, organisert arrangement – var å oppmuntre denne utadrettede bevegelsen; men det var også et symbolsk samhørighetsinitiativ; for å kanskje klare å innføre nye muligheter eller formater hvor kunst – praksis, skrivning, kuratering og visning – kunne virke på hverandre utenom det tradisjonelle utstillingsformatet."I den forbindelse har Daniela forfattet en tekst som ble utgitt på kunstkritikk.no, "Norges ledende nettsted for samtidskunst"(2), og som du kan lese her. Min skulptur Micromutant II fra 2007 ble liggende på forsiden.
Ideen til pikniken fikk Daniela av denne videoen. Livet er skjørt (som en ballong, sies det) - og muligens er kunstdefinisjonene likeså.
(1) Bourriaud, Nicolas. 2002. Relational Aesthetics. Les presses du réel. p.18. translation by Simon Pleasance & Fronza Woods with the participation of Mathieu Copeland. ISBN2-84066-060-1
(2) www.kunstkritikk.no, 2010-06-30
søndag 16. mai 2010
Terningkastinflasjon
Nylig tok jeg turen innom en platebutikk i håp om å finne noen godbiter på DVD. Side om side skriker filmene etter oppmerksomhet. Oi! En appetittelig liste med terninger. Nam nam. Jeg elsker terningkast 6, men har ikke vurdert tatovering helt ennå.
Leser listen nedenfra, jaha. Fredrikstad Blad, Hamar Dagblad. Vestfold Arbeiderblad står riktignok ikke oppført denne gang. Rana Blad, med et opplag på 10.535 (1), er sikkert representativt. Men så er det jo andre seriøse aviser her også; ikke det at Rana Blad ikke er seriøst, det er det helt sikkert, dumme Oslojente. Terningkastene er i hvert fall geografisk fordelt på hele landet. Østlandet, Vestlandet, Nordlandet er visst en øy, og Trøndelag. Sørlandet glimrer med sitt fravær. Men til gjengjeld har riksavisen Aftenposten slått til med høyeste karakter den også. Det er alt jeg trenger (2). Stemmen som hvisker 'varsko! forsiktig med slike som prøver for hardt å overbevise!" dytter jeg bare vekk, høflig selvsagt.
Noen dager senere...
sitter jeg i sofaen med godt selskap, boller og brus og en stor porsjon 'positiv innstilling'. Trykker play på fjernkontrollen. deUSYNLIGE. En film av Erik Poppe. Litt forstyrrende for filmillusjonen at jeg kjenner igjen hver krink og krok (Ops, den stenen har jeg snublet i en gang). Men det gjør historien mer realistisk da vel. Dette har skjedd i mitt gamle nabolag med mennesker som snakker mitt sprog. Men vent, østlendinger snakker ikke sånn på ordentlig? Nei, heldigvis er det bare på film.
Nå. Bildene er fine, hovedrolleinnehaveren spiller overbevisende. Tematikken har potensiale. Det var vel ikke så ille. Men ekstraordinært er det ikke. Mine fordommer om norsk film er bekreftet. Dessverre. "Ikke lov mer enn du kan holde, da blir folk skuffet." Det er gått terningkastinflasjon i norsk film. Det må være et såkalt spørsmål om tid før publikum forstår at poengskalaen er devaluert.
(1) pr 2009 http://no.wikipedia.org/wiki/Rana_Blad
(2) Aftenposten har nemlig "150 års erfaring i å skille vesentlig fra uvesentlig, kvalitetssikre informasjon, velge ut, vise sammenhenger, redigere, tilrettelegge og kommentere for leserne" ifølge Hilde Haugsgjerd, Ansvarlig redaktør i Aftenposten pr dags dato. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/haugsgjerd/article3651867.ece
søndag 9. mai 2010
Som man reder ligger man
Monica Bonvincini. She lies (Hun ligger). 2007.
"Er dette verdt 11 millioner", skriver Dagbladet retorisk til sine lesere og referer til Monica Bonvincinis skulptur. "She lies" ligger nå forankret utenfor operaen til lesernes gru skal vi tro meningsmålingen til nevnte avis, der hittil (pr. 09.05.2010) 78% har stemt på alternativet "Nei det ser ut som skrapmetall og bør høre hjemme på dynga"
Det er ingen tvil hva Dagbladets skribent Ralf Lofstad selv mener leserne skal mene ("Er dette vel anvendte 11 millioner, eller hører stålkolossen mest hjemme på [søppelfyllinga] Grønmo?").
At en "samling skrapmetall" kun hører hjemme på søppeldynga er kanskje en vanlig holdning i et samfunn som er sykelig opptatt av at alt skal være strømlinjeformet, blankt og polert. Vi ønsker å fortrenge forfallet. Biproduktene av vårt konsum skal forvises til dynga, langt utenfor rekkevidde, ikke ulikt måten vi stuer de eldre vekk på gamlehjem.
Å kalle skulpturen She Lies "skrapmetall" er i så fall paradoksalt nok en hedersbetegnelse. Den er et torn i siden på de som fra porselenstroner spyler møkka si ned i glemselens abyss.
Kilder:
Designboom.com. 2007. Monica Bonvincini Wins Commission in Oslo. Available from URL
http://www.designboom.com/weblog/read.php?CATEGORY_PK=&TOPIC_PK=1810 [Downloaded 2010-05-09].
Korsvoll, Kaja. -Det ligner på et isfjell. Available from URL http://www.aftenposten.no/kul_und/article3643230.ece. [Downloaded 2010-05-09].
Lofstad, Ralf. 2010. Er dette verdt 11 millioner?. Dagbladet. Available from URL http://www.dagbladet.no/2010/05/08/kultur/kunst/operaen/innenriks/11642502/ [Downloaded 2010-05-09].
onsdag 28. april 2010
Materialutprøvninger
Arbeidsplassen min på Kunsthøgskolen i Bergen har vært fylt opp av rare prosjekter dette året. Jeg har drevet med forskjellige materialutprøvninger som for noen kan oppleves som groteske og ekle. Jeg har vært opptatt av materialer som er ganske alminnelige og med "kroppslig/organisk" kvalitet. Avhengig av kontekst, pirrer de nysgjerrigheten og/eller vekker avsky.
Under har jeg lagt noen bilder som viser uferdige arbeid og diverse utprøvninger. Jeg har nemlig erkjent at prosessen kan være mer interessant og intens enn det endelige resultatet, det såkalte "kunstverket".
I fagartikkelen "Kjøttkunstneren", skriver Professor dr.med. Finn Skårderud at "angsten ikke bare er noe vi frykter, men som vi også oppsøker (...) Kanskje vi oppsøker ubehaget for å lære å beherske det"
Over er noen "leftovers" fra installasjonen "Neverland" som består av fotografier fra serien "The End is the Beginning is the End" som jeg viste på en gruppeutstilling på Galleri Fisk i fjor. jeg har skrevet en del om denne installasjonen her. Jeg syntes i ettertid at nevnte installasjon var problematisk og hadde sine svakheter. Derfor bestemte jeg meg for å resirkulere fotoutskriftene og installere dem annerledes, hvilket jeg syntes fungerte mye bedre.
Noen materialer forandrer karakter over tid. Under ser du hvordan levningene fra installasjonen "Carrion" har skrumpet inn. De sprengklare latexhanskene over er nærmest blitt mumifisert i løpet av mange måneder. Og fortsatt er de i metarmofose.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
