Nå har jeg lest kronikken min til Studvest gang på gang, rettet opp småfeil og store feil. Og idet jeg trykker på SEND-knappen til redaksjonen, innser jeg at det har sneket seg inn inn en trykkleif eller fire. Uansett hvor mange ganger jeg leser korrektur, dukker det alltid opp nye. For én som er så opptatt av det "korrekte språk" som det jeg påstår å være, er det faktisk ytterst pinlig. Det ligger viktig kunnskap i anbefalingen om å ikke kaste stein i glasshus. Jeg mistenker at feilene bryter seg inn i glasshuset for å irritere meg. Kanskje de prøver å lære meg en penge, nei vent, vise meg en lærepenge, slik at jeg innser at det er fort gjort å feile. Seriøst, jeg må ta det litt mer chill. Det finnes viktigere ting i verden.
Da jeg var liten jente og min far ivrig rettet språkfeilene mine, kunne jeg utålmodig svare at "jamen, du skjønner jo hva jeg mener". Pappa svarte at "Jeg skjønner hva du mener, men det er ingen ulempe å lære seg presisjon". Ja, det finnes viktigere ting, men for én som er oppdratt med viktigheten av korrektur og presisjon, er det bare helt ARGH og GRMF, for å sitere kjære Donald Duck når han blir sinna.
Jeg har sendt spørsmål til Per Egil Hegge, min språkhelt i Aftenposten. Han skriver mye interessant om språk, og det kan du lese om i Aftenpostens språkspalte. Sier man at "det foregår store utskiftninger i ledelsen ved Kunsthøgskolen i Bergen" eller "Det foregår store utskiftninger i ledelsen på Kunsthøgkolen i Bergen"? Jeg tror man kan si begge deler, men jeg venter spent på svar fra Hegge allikevel.
En medstudent på (eller ved?) Kunsthøgskolen i Bergen, Åge Peterson, har laget en flott bok om bokstaven g, en uønsket trykkfeil i ordet angerledes. Jeg håper han snart får utgitt boken i større opplag; den har et fint budskap for alle oss perfeksjonister.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar