Jon gundersen. Stresskoffert med smokker. 1996.
Jeg var innom utstillingen "Recycling The Looking-Glass / Trash Art - Found Objects" i går, gjestet av Oslo Kunstforening, kuratert av Samir M'kadmi. Jeg synes den er verdt en titt. "Sterke internasjonale kunstnere samles om to viktige arenaer i samtidskunsten; der gjenbruk og resirkulering er sentrale temaer" (1)
Fem av disse kunstnere har jeg spesielt sansen for: Bill Morrison, Jon Gundersen, Rosa Ilgen, Liu Wei, Donna Conlan.
Selv driver jeg med noe av det samme og derfor syntes jeg problemstillingen var interessant. Gjenbruk. Det er ikke at jeg har samlemani - heller kastefobi. Når jeg tenker tilbake, så har jeg vært sånn hele livet, noe mine foreldre iblant har hatt store vanskeligheter med å akseptere (muligens fordi deres hus er brukt som oppsamlingssted for all mulig krimskrams).
Jeg tror det skyldes min farmor. Annen verdenskrig lærte henne å rasjonere. Og hun lærte meg å bruke ting på nytt; spare på gavepapiret fra forrige jul, bruke gamle klær til å hekle tepper og gamle plastposer til å hekle oppbevaringsesker. Utedoen på hytta har til og med generert masse fruktbar jord. Det er kanskje litt stakkarslig... Men det føles riktig.
Så det er blitt til at jeg misliker å kaste ting - kanskje jeg får bruk for dem en dag? I min skulptur "Information Overload I" (1999-2008) bruker jeg for eksempel papir fra gamle blader. På tidspunktet (i 1999) lagde jeg tilsvarende skulpturer med nytt, hvitt papir som jeg senere malte, og det slo meg at jeg like gjerne kunne gjøre nytte av alle de gamle bladene som lå og slang og aldri kom til å bli lest. Gjenbruk med estetiske kvaliteter.
Ellen Ringstad, "Information Overload I." Detalj. 1999-2008
Det kjennes uansett ubehagelig å generere søppel. Da jeg besøkte Svalbard nylig la jeg merke til følgende "Svalbardvettregel": "kast ikke søppel i naturen. Etterlat ingen varige spor." Hvordan skal vi overføre denne regelen til vårt daglige liv? Noe avfall genererer vi uansett. Hva skjer egentlig med det? Hvordan skal man redusere mengden av sporene som vi etterlater? Første steg må være økende bevissthet.
Det er i sannhet utrolig hvor mye vi kaster, ting som er fullt brukbare, men kanskje ikke like moderne lenger. Forrige måned gikk forøvrig telefonen min dukken etter 6 år. Den ble ikke pent behandlet, men levde visstnok et langt liv, for nå om dagen skal telefoner visstnok ikke vare mer enn 1, høyst 2 år.
Heldigvis er det som betegnes som søppel i enkeltes øyne ikke nødvendigvis søppel i andres. Liu Weis video "Hopeless land" fra 2003, viser fattigdommens ansikt, mennesker som leter etter gjenbrukbart avfall på søppeldyngen.
Videostillbilde: Liu Wei. Hopeless Land. 2003
Første reaksjon er avsky - videoen vekker mindre flatterende assosiasjoner til åtselsdyr, insekter og mikroorgansimer som bryter ned døde kropper og annet biologisk materiale. Men egentlig er de flittige maur som i Donna Conlans Coexistence (2003). De rydder opp og bygger nytt med basis i vårt avfall. Alt har nemlig en livssyklus - fra fødsel til død til fødsel igjen. "Fra jord er du kommet, til jord skal du bli, fra jord skal du gjennoppstå".
Videostillbilde: Donna Conlon. Coexistence. 2003.
Recycling The Looking-Glass / Trash Art - Found Objects tar opp relevante og viktige problemstillinger og viser frem tydelige sydomstegn fra et tankeløst overflodssamfunn, der ansvarsløsheten og egoistismen råder. Mange av oss har det så godt at vi knapt trenger å tenke. Kanskje trenger vi en ny krig for å lære å rasjonere. For vi eier ikke verden, vi bare låner den av neste generasjon.
Kilder:
(1) M'kadmi, Samir . 2008. Recycling the looking-glass / Trash Art - Found Objects. Utstillingskatalog. The Agency, Alternativ Plattform for kunst, Norske Kunstforeninger, Du store Verden!
Bilder fra
