Terningkastinflasjon

Nylig tok jeg turen innom en platebutikk i håp om å finne noen godbiter på DVD. Side om side skriker filmene etter oppmerksomhet. Oi! En appetittelig liste med terninger. Nam nam. Jeg elsker terningkast 6, men har ikke vurdert tatovering helt ennå.

Leser listen nedenfra, jaha. Fredrikstad Blad, Hamar Dagblad. Vestfold Arbeiderblad står riktignok ikke oppført denne gang. Rana Blad, med et opplag på 10.535 (1), er sikkert representativt. Men så er det jo andre seriøse aviser her også; ikke det at Rana Blad ikke er seriøst, det er det helt sikkert, dumme Oslojente. Terningkastene er i hvert fall geografisk fordelt på hele landet. Østlandet, Vestlandet, Nordlandet er visst en øy, og Trøndelag. Sørlandet glimrer med sitt fravær. Men til gjengjeld har riksavisen Aftenposten slått til med høyeste karakter den også. Det er alt jeg trenger (2). Stemmen som hvisker 'varsko! forsiktig med slike som prøver for hardt å overbevise!" dytter jeg bare vekk, høflig selvsagt.

Noen dager senere...

sitter jeg i sofaen med godt selskap, boller og brus og en stor porsjon 'positiv innstilling'. Trykker play på fjernkontrollen. deUSYNLIGE. En film av Erik Poppe. Litt forstyrrende for filmillusjonen at jeg kjenner igjen hver krink og krok (Ops, den stenen har jeg snublet i en gang). Men det gjør historien mer realistisk da vel. Dette har skjedd i mitt gamle nabolag med mennesker som snakker mitt sprog. Men vent, østlendinger snakker ikke sånn på ordentlig? Nei, heldigvis er det bare på film.

Nå. Bildene er fine, hovedrolleinnehaveren spiller overbevisende. Tematikken har potensiale. Det var vel ikke så ille. Men ekstraordinært er det ikke. Mine fordommer om norsk film er bekreftet. Dessverre. "Ikke lov mer enn du kan holde, da blir folk skuffet." Det er gått terningkastinflasjon i norsk film. Det må være et såkalt spørsmål om tid før publikum forstår at poengskalaen er devaluert.

(1) pr 2009 http://no.wikipedia.org/wiki/Rana_Blad
(2) Aftenposten har nemlig "150 års erfaring i å skille vesentlig fra uvesentlig, kvalitetssikre informasjon, velge ut, vise sammenhenger, redigere, tilrettelegge og kommentere for leserne" ifølge Hilde Haugsgjerd, Ansvarlig redaktør i Aftenposten pr dags dato. http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/haugsgjerd/article3651867.ece

Som man reder ligger man

Monica Bonvincini. She lies (Hun ligger). 2007.


"Er dette verdt 11 millioner", skriver Dagbladet retorisk til sine lesere og referer til Monica Bonvincinis skulptur. "She lies" ligger nå forankret utenfor operaen til lesernes gru skal vi tro meningsmålingen til nevnte avis, der hittil (pr. 09.05.2010) 78% har stemt på alternativet "Nei det ser ut som skrapmetall og bør høre hjemme på dynga"

Det er ingen tvil hva Dagbladets skribent Ralf Lofstad selv mener leserne skal mene ("Er dette vel anvendte 11 millioner, eller hører stålkolossen mest hjemme på [søppelfyllinga] Grønmo?").

At en "samling skrapmetall" kun hører hjemme på søppeldynga er kanskje en vanlig holdning i et samfunn som er sykelig opptatt av at alt skal være strømlinjeformet, blankt og polert. Vi ønsker å fortrenge forfallet. Biproduktene av vårt konsum skal forvises til dynga, langt utenfor rekkevidde, ikke ulikt måten vi stuer de eldre vekk på gamlehjem.

Å kalle skulpturen She Lies "skrapmetall" er i så fall paradoksalt nok en hedersbetegnelse. Den er et torn i siden på de som fra porselenstroner spyler møkka si ned i glemselens abyss.


Kilder:
Designboom.com. 2007. Monica Bonvincini Wins Commission in Oslo. Available from URL
http://www.designboom.com/weblog/read.php?CATEGORY_PK=&TOPIC_PK=1810 [Downloaded 2010-05-09].

Korsvoll, Kaja. -Det ligner på et isfjell. Available from URL http://www.aftenposten.no/kul_und/article3643230.ece. [Downloaded 2010-05-09].

Lofstad, Ralf. 2010. Er dette verdt 11 millioner?. Dagbladet. Available from URL http://www.dagbladet.no/2010/05/08/kultur/kunst/operaen/innenriks/11642502/ [Downloaded 2010-05-09].

Materialutprøvninger

Arbeidsplassen min på Kunsthøgskolen i Bergen har vært fylt opp av rare prosjekter dette året. Jeg har drevet med forskjellige materialutprøvninger som for noen kan oppleves som groteske og ekle. Jeg har vært opptatt av materialer som er ganske alminnelige og med "kroppslig/organisk" kvalitet. Avhengig av kontekst, pirrer de nysgjerrigheten og/eller vekker avsky.

Under har jeg lagt noen bilder som viser uferdige arbeid og diverse utprøvninger. Jeg har nemlig erkjent at prosessen kan være mer interessant og intens enn det endelige resultatet, det såkalte "kunstverket".

I fagartikkelen "Kjøttkunstneren", skriver Professor dr.med. Finn Skårderud at "angsten ikke bare er noe vi frykter, men som vi også oppsøker (...) Kanskje vi oppsøker ubehaget for å lære å beherske det"









Over er noen "leftovers" fra installasjonen "Neverland" som består av fotografier fra serien "The End is the Beginning is the End" som jeg viste på en gruppeutstilling på Galleri Fisk i fjor. jeg har skrevet en del om denne installasjonen her. Jeg syntes i ettertid at nevnte installasjon var problematisk og hadde sine svakheter. Derfor bestemte jeg meg for å resirkulere fotoutskriftene og installere dem annerledes, hvilket jeg syntes fungerte mye bedre.

Noen materialer forandrer karakter over tid. Under ser du hvordan levningene fra installasjonen "Carrion" har skrumpet inn. De sprengklare latexhanskene over er nærmest blitt mumifisert i løpet av mange måneder. Og fortsatt er de i metarmofose.

Installasjon: "Carrion"

Her er bilder av en stedsspesifikk mixed-media installasjon ved navn "Carrion" som jeg lagde til utstillingen "I don't know if I can handle that size" i Februar. Installasjonen bestod av en industrivask, lysstoffrør, collage på vann, pigment, papiermaché av aviser, og papiermaché-fylte kondomer. For øyeblikket legger jeg kun ut bilder, og kanskje skriver jeg noen ord ved en senere anledning.

"We've all got the disease - the disease of being finite. Death is the basis of all horror" - David Cronenberg