Viser innlegg med etiketten Resirkulering. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Resirkulering. Vis alle innlegg

onsdag 27. oktober 2010

Kunstutstillingen som kulisse

Tekst: Rasmus Andreas Hungnes


Installation view, In Exhibition Space No One Can Hear You Scream, Kvarteret, 2010. Arbeider av Tarald Wassvik, Ellen Ringstad, Silje Ensby, Rasmus Hungnes, Ihra Lill Scharning. Foto: Rasmus Andreas Hungnes & Ellen Ringstad.


Samfunnet er en scene der kunstneren, som Askeladden, spiller rollen som den fortapte protagonisten.


Iscenesettelse av kunsten

Det finnes jo et begrep – det er «the art scene». Sier man «kunstscenen» på norsk? Nå gjør man det. Jeg skriver det iallfall. Kunstscenen. Smak på ordet. La ditt intellekts tunge gli over trykksverten, og opplev begrepets implikasjoner.

«In Exhibition Space No One Can Hear You Scream», utstillingen som Galleri Fisk med venner (deriblant undertegnede) satte sammen på Storelosjen på Kvarteret her om dagen for en måneds tid siden, tok konsekvensen av disse. Implikasjonene, altså. De som har vært i Storelosjen på Kvarteret vet jo godt at dette rommet ikke er en hvit kube. Dette tok utstillingen også konsekvensen av, så vi bygde. Vi bygde en vegg. Du vet, i westernsjangeren, der har de ofte flotte fasader på sine hus, men de er bare klistret på brakkene man egentlig går inn i. Som en slik kulisse opptrådte denne veggen i dette rommet som ellers gjerne blir brukt som konsertscene. Man kan også begi seg utpå tynn is og hevde at den spilte rollen som skolisse, dersom man ser på en skolisse som noe som holder en ting fast på noe annet. Hvorfor? Jo, fordi det hang bilder på veggen. Både på forsiden og baksiden.






Installation view, In Exhibition Space No One Can Hear You Scream, Kvarteret, 2010. Arbeider av Tarald Wassvik, Ellen Ringstad, Silje Ensby, Rasmus Hungnes, Ihra Lill Scharning. Foto: Rasmus Andreas Hungnes & Ellen Ringstad.


Rasmus Andreas Hungnes. Boy George Michael Jackson Pollock. 2009-2010. Digitalcollage. 21x30cm.


Snublesteiner

Mens man betraktet bildene på veggen, kunne man snuble i noen skulpturer. Og det gjorde man. Man kunne tråkke på Tarald Wassviks abstraksjoner som lå strødd utover gulvet mens man betraktet Ellen Ringstads ekspressive 3d-abstraksjonisme. Man kunne bli svimmel og desorientert av Ihra Lill Scharnings fysisk frastøtende videocollage og komme i skade for å velte veggen som Silje Ensbys estetiske ekstravaganza og undertegnedes popkulturelle perversjoner hang på.


Installation view, In Exhibition Space No One Can Hear You Scream, Kvarteret, 2010. Arbeider av Tarald Wassvik; I got your interest I got your soul I, II & III. Mixed media. Foto: Rasmus Andreas Hungnes & Ellen Ringstad.


Rasmus Andreas Hungnes. Vagina Monochrome. 2010. Collage. 8x13cm.


Rasmus Andreas Hungnes. Vagina Monochrome. Detalj. 2010. Collage. 8x13cm.


Jeg fant, jeg fant

Utstillingens tittel, «In Exhibition Space No One Can Hear You Scream», er en lett modifisert versjon av Aliens etikettfrase. Utstillingen selv hadde en etikettfrase:

– Jeg fant, jeg fant! ropte han.
– Hva fant du? spurte brødrene.
– Jeg fant en død skjærunge, sa han.
– Fy kast'n! Hva skal du med den? sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.


Som eventyret om Askeladden og Prinsessen som ingen kunne målbinde har lært vår norske folkesjel, kan den som klarer å trekke verdier ut fra det andre ser på som skrot fort komme til å nå langt. Langt. Og lenger enn langt. Det kunstneren ofte gjør, er at hun henger seg opp i noe. Ofte kan det være vanskelig for de andre, altså de som ikke er kunstneren, å se verdien av opphenget.


Incestuøse tilstander

Problemet, av og til, med å være en aktør på kunstscenen, er at andelen av befolkningen som er særlig interessert i feltet er så forsvinnende liten. Av og til kan det føles som en noe incestuøs greie å holde på med, der man nesten utelukkende får respons fra en gjeng som driver med det samme fagområdet. Til og med studenter som er to år ute i sin kunstutdannelse har av og til angst for å gå på utstillinger fordi de ikke føler seg verdige. Dette illustrerer et av kunstfeltets store problemer. Det bærer preg av tyngde, uforståelighet, utilgjengelighet. Det er noe skremmende ved institusjonen, noe som gjør at man blir redd for å ikke forstå, kanhende. Noe av det jeg av og til synes er deilig med kunst , er at man ikke alltid må forstå. Alt.

Noe av det utstillingen gjorde, var å trivialisere denne kunstige angsten. Ved å plassere en kunstutstilling på et helhusarrangement på Kvarteret en lørdag kveld, blir den mer tilgjengelig for et publikum som kanskje vanligvis ikke går på utstillinger. Her kunne fulle studenter, for eksempel, snuble innom utstillingen nærmest ved et uhell. Vi som stilte ut ble sittende i utstillingslokalet og skravle med folk, da utstillingen på grunn av sin audiovisuelle form viste seg å være en velfungerende scene for sosial omgang. Dermed fikk vi mye nyttig tilbakemelding fra folk som vanligvis ikke oppsøker kunstevenementer.


Ellen Ringstad. White I & II. 2010. Glassmontre og makulert papir. Og transportralle.


Ellen Ringstad. White II, detalj. 2010.


Opplevelser

Som kunstner synes jeg selv at det er mye mer interessant å høre hvordan folk opplever kunsten jeg viser frem, enn å fortelle dem hva de skal oppleve. Det er nyttig å komme seg ut av institusjonen, for der kan man fort miste grepet om virkeligheten.

Her har du et sitat fra Cezanne, tatt ut fra sin opprinnelige kontekst og satt inn i en ny: «It is sufficient to have a sense of art – and this is without doubt the horror of the bourgeois, this sense. Therefore institutions, pensions, honours can only be made for cretins, humbugs and rascals.»

Flere enn de som så selve utstillingen var dog de som så en gjeng raringer trille en tralle fylt med alt mulig skrot gjennom Bergens gater i tiden før og etter utstillingen.

Når jeg skriver «alt» mener jeg naturligvis ikke alt.



Foto. Ellen Ringstad


Foto. Ellen Ringstad


(Denne teksten ble publisert i Studvest den 27.10.2010, og gjengitt med tillatelse fra forfatteren. Den kan lastes ned i PDF-format herfra. Rasmus Hungnes er utdannet billedkunstner fra Kunsthøgskolen i Bergen, Avdeling Kunstakademiet, og er tidligere leder i KHIBs studentråd.)

onsdag 23. april 2008

Gjenbruk


Jon gundersen. Stresskoffert med smokker. 1996.

Jeg var innom utstillingen "Recycling The Looking-Glass / Trash Art - Found Objects" i går, gjestet av Oslo Kunstforening, kuratert av Samir M'kadmi. Jeg synes den er verdt en titt. "Sterke internasjonale kunstnere samles om to viktige arenaer i samtidskunsten; der gjenbruk og resirkulering er sentrale temaer" (1)

Fem av disse kunstnere har jeg spesielt sansen for: Bill Morrison, Jon Gundersen, Rosa Ilgen, Liu Wei, Donna Conlan.

Selv driver jeg med noe av det samme og derfor syntes jeg problemstillingen var interessant. Gjenbruk. Det er ikke at jeg har samlemani - heller kastefobi. Når jeg tenker tilbake, så har jeg vært sånn hele livet, noe mine foreldre iblant har hatt store vanskeligheter med å akseptere (muligens fordi deres hus er brukt som oppsamlingssted for all mulig krimskrams).

Jeg tror det skyldes min farmor. Annen verdenskrig lærte henne å rasjonere. Og hun lærte meg å bruke ting på nytt; spare på gavepapiret fra forrige jul, bruke gamle klær til å hekle tepper og gamle plastposer til å hekle oppbevaringsesker. Utedoen på hytta har til og med generert masse fruktbar jord. Det er kanskje litt stakkarslig... Men det føles riktig.

Så det er blitt til at jeg misliker å kaste ting - kanskje jeg får bruk for dem en dag? I min skulptur "Information Overload I" (1999-2008) bruker jeg for eksempel papir fra gamle blader. På tidspunktet (i 1999) lagde jeg tilsvarende skulpturer med nytt, hvitt papir som jeg senere malte, og det slo meg at jeg like gjerne kunne gjøre nytte av alle de gamle bladene som lå og slang og aldri kom til å bli lest. Gjenbruk med estetiske kvaliteter.


Ellen Ringstad, "Information Overload I." Detalj. 1999-2008

Det kjennes uansett ubehagelig å generere søppel. Da jeg besøkte Svalbard nylig la jeg merke til følgende "Svalbardvettregel": "kast ikke søppel i naturen. Etterlat ingen varige spor." Hvordan skal vi overføre denne regelen til vårt daglige liv? Noe avfall genererer vi uansett. Hva skjer egentlig med det? Hvordan skal man redusere mengden av sporene som vi etterlater? Første steg må være økende bevissthet.

Det er i sannhet utrolig hvor mye vi kaster, ting som er fullt brukbare, men kanskje ikke like moderne lenger. Forrige måned gikk forøvrig telefonen min dukken etter 6 år. Den ble ikke pent behandlet, men levde visstnok et langt liv, for nå om dagen skal telefoner visstnok ikke vare mer enn 1, høyst 2 år.

Heldigvis er det som betegnes som søppel i enkeltes øyne ikke nødvendigvis søppel i andres. Liu Weis video "Hopeless land" fra 2003, viser fattigdommens ansikt, mennesker som leter etter gjenbrukbart avfall på søppeldyngen.

Videostillbilde: Liu Wei. Hopeless Land. 2003

Første reaksjon er avsky - videoen vekker mindre flatterende assosiasjoner til åtselsdyr, insekter og mikroorgansimer som bryter ned døde kropper og annet biologisk materiale. Men egentlig er de flittige maur som i Donna Conlans Coexistence (2003). De rydder opp og bygger nytt med basis i vårt avfall. Alt har nemlig en livssyklus - fra fødsel til død til fødsel igjen. "Fra jord er du kommet, til jord skal du bli, fra jord skal du gjennoppstå".


Videostillbilde: Donna Conlon. Coexistence. 2003.

Recycling The Looking-Glass / Trash Art - Found Objects tar opp relevante og viktige problemstillinger og viser frem tydelige sydomstegn fra et tankeløst overflodssamfunn, der ansvarsløsheten og egoistismen råder. Mange av oss har det så godt at vi knapt trenger å tenke. Kanskje trenger vi en ny krig for å lære å rasjonere. For vi eier ikke verden, vi bare låner den av neste generasjon.


Kilder:

(1) M'kadmi, Samir . 2008. Recycling the looking-glass / Trash Art - Found Objects. Utstillingskatalog. The Agency, Alternativ Plattform for kunst, Norske Kunstforeninger, Du store Verden!

Bilder fra